Enga Inside

De hadde et eller annet uoppgjort fra riktig gamle dager, og det var da unge Brix gjorde sin kjempebommert. Eller mer presist: Han la opp en smashball det var komplett umulig å ikke banke inn.

Men først til ung mot gammel på dagens trening. Undertegnede var dommer, til spesielt Bengt Sæternes' store fortvilelse: "Er det bestemt på forhånd at ungdommen skal vinne?! Berre rives jo rett ned, han rives omtrent i filler! Og du mener det ikke er frispark?!?! Skal du dømme, får du jammen se til å lære deg regla!"

Det hjalp så allikevel ikke for ungdommen i dag, partisk dommer eller ei. Jeg slutta å telle på stillinga 6-2 til old boys, idet Panzer ikke lenger hinka på ett bein; det hadde han gjort siden det sto 4-2 - og nå var det altså klart for ytterligere ydmykende opptreden? Hva er verre enn at motstander hinker seg til seier? Ganske opplagt: Hva sier du til å møte en motstander som legger begge henda på ryggen, mens han tar seg framover på bare knærne... Stygt, Panzer. Stygt.





Men så var det Brix: Når treninga egentlig er over, og laget mot Bodø/Glimt er opplest og vedtatt  - da kommer han og prikker meg på ryggen, viser med finger'n at jeg skal holde kjeft, og løper av gårde med full vannbøtte. Target: Freddy dos Santos.

Brix trefferr Freddy, men et par blindgjengere ender i shorsten til - gjett hvem ... - Øyvind Bolthof! Og er det en du ikke kødder med i VIF, selv om han ikke lenger er botsjef, så er det nettopp Bolt.

Det skulle vise seg at Brix etter hvert ble dynka etter alle ukulturens regler, men han skar unna Øyvinds opprinnelige plan - som gikk ut på at ungdommen skulle ydmykes i form av et ufrivillig bad i andedammen rett i utkant av treningsfeltet, et annhull vsom ikke akkurat er godkjent av verken Helsedirektoratet eller Engas fysiske apparat.

Vendettaen mot Brix starta imidlertid med at Toro innkalte til "møte". Høyst uvanlig selvfølgelig, etter at laget er tatt ut og alle andre prosedyrer ført til ende. Men det blir møte, selv om det ikke settes før en mistenksom Brix har brukt en halvtime på å innfinne seg.

Ordet gis til Troy Perkins, som igjen gir mikrofonen videre til Freddy. Budskapet er umulig å misforstå, og lyder som Aretha Franklin i sin tid sa det: R-E-S-P-E-C-T! Respect!

Det hele endte med at Brix lå som en sammenkrølla bunt under ei vannkran på feltet. Fortjent, etter min oppfatning. Man må lære seg å krype før man kan gå; den leveregelen gjelder også for profesjonelle fotballspillere.

Til den som måtte lure på om historia er respektfullt gjenfortalt, vil jeg anbefale VIF-TV; jeg er temmelig sikker på at vårt kamerateam fikk opptrinnet festa til tape.

Se opptrinnet på VIF TV.