Enga Inside

Kan man få bot to ganger - for i prinsippet samme "forseelse". Med Doffen som assisterende botsjef er alt mulig.

Etter en spasertur som ikke er lenger enn en langpasning, pleier jeg å komme på trening iført fotballsko. Denne typen fottøy er av naturlige årsaker fy fy inne på treningssenteret, og her om dagen spurte jeg materialforvalter om han hadde noe liggende - bare sånn at jeg slapp å gå i sokkelesten for å bivåne unge herrer på sykkel eller på tredemølle? Det viste seg å være vanskelig, men jeg fant ei løsning.

Jeg lånte slippersene til Muri, som allerede var i gang på mølla. Det skulle jeg aldri ha gjort. For hva skjer, idet jeg kommer ruslende, og - korrekt nok - går bort til fottøyets eier. "Se ned", sier jeg, og peker - "jeg har lånt tøfla dine, OK?"

For Muri var det problemfritt, men problemet er at Doffen catcher opptrinnet. Og for han er det på ingen måte OK!

- Det er bot!

- Hvorfor det?

- Fordi du har lånt dem uten på forhånd å ha spurt om lov!

- Jamen...

- Ikke noe "jamen". Du husker hva som skjedde med Gudmund, da han tjuvlånte hanskene til Lars? (Les historia her)

- Jamen...

- Det er akkurat samme sak!

- Så hva skulle jeg gjort?

- Du skulle kommet inn i sokkelesten eller barbeint eller ... alt, bortsett fra å låne slippersene til Muri! Uten å spørre om lov!

Dagen etter tok jeg med egne slippers - et par som vel egentlig er et lite klenodium; det første jeg noen gang fikk utdelt av bekledning i denne klubben. Jeg kan faktisk tidfeste mottaket helt presis: Jeg fikk dem overlevert på min første trening i A-laget, 4. desember 2002! De har jammen gjort nytta si, og vært med på tur rundt halve kloden.

Men hva får jeg høre, når jeg litt småstolt peker ned mandag morgen, under oppvarminga: "Look, Doffen - egne slippers!"

- Det er ikke adidas-sko! Med andre ord: Ny bot!

Så hva skal en stakkar gjørra? I en klubb der spillergruppa åpenbart ledes av en gjeng med bønder?

Det meste er ved det gamle. Men noe er splitter pine nytt: Garderoben.

Ved inngangen til en ny sesong er det vel delte meninger om hvorvidt "alt er ved det gamle" er en god nyhet. Jeg lar det fare i denne omgang, idet jeg registrerer at alt i hvert fall er ved det gamle når det gjelder keepertrener Gjermund Østby.

Jeg hadde bare gode hensikter, da jeg møtte min gode kollega til årets første trening - som tilfeldigvis falt på samme dato som det avgjørende oppgjøret Liverpool - Manchester City i Premier League.

Som den gode Manchester Utd-supporter jeg er, valgte jeg denne velkomsthilsenen, da Gjermund ankom salongen (som vanlig kommer jeg i god tid før trenerteamet):

- Gjermund! Godt nyttår! I dag heier alle som elsker god fotball på de helrøde!

Og svaret?

- Rønsen, du tar som vanlig helt feil! I dag er en hel fotballverden lyseblå!

Men det skulle vise seg at den ihuga Liverpool-supporteren (?!) ble bønnhørt, med 0-3 i sekken. Makan til møkkalag!

Jeg er videre usedvanlig glad for å kunne meddele folket at Aleksander Solli er oppe og går, og mer enn det. Han sykler hver dag, og allerede nå bruker han krykker mer eller mindre for syns eller sikkerhets skyld. I sin utredning i går mente han riktignok at han hadde et 36 meter langt spett inni beinet sitt! Men kanskje var han bedøva av omgivelsene?

Det nesthelligste, avslappingsrommet mellom garderoben og offentligheten, har nemlig gjennomgått ekstrem forvandling i løpet av ferien. Her lukter det Skeidar ...? tenkte jeg. Men nei.

Martin: - Det der? Det ligner noe som har overvintra fra 80-tallet, og det er definitivt ikke Skeidar-møbler!

Første trening forløp med andre ord uten katastrofer av noe slag. Med ett unntak. Kantina hadde glemt å bestille ketchup! Og hva gjør en lettere opprørt matris Pål Engebretsen, når han ikke får ketchup til speilegget sitt? Han slenger på ei bøtte tacosaus!

Er'e rart de som styrer restauranten på La Manga blir forstyrra?

Jeg er oppvokst i et møblert hjem, der det blant annet var vanlig å si fra hvor man går. Men hva får man igjen for normal høflighet?

Uten å gå i detaljer, er det sånn at det har vært litt fram og tilbake med trenigstider og treningsdager i det siste. Under oppvarminga torsdag, henvender jeg meg så til Doffen. Jeg mener at kapteinen bør vite at jeg ikke kommer på treninga fredag. (Det handler om bøter og sånn - og altså vanlig respekt.)

- Doffen, sier jeg. - Jeg skal til Trondheim for å intervjue en musiker fredag formiddag. Du ser med andre ord ikke meg i morra.

Doffen ser på Berre, og rister på hodet:

- Rønsen; vi har fri morra. For mitt vedkommende kan du gjøre hva faen du vil!

Hvilken handling er begått, når man kan si at "nå er du voksen, gutt"?

Spørsmålet ble aktualisert i timene før kampen mot Brann, da Bergensgutten, vår andrekeeper Gudmund Taksdal Kongshavn, viste seg som en utmerka guide. Kanskje har han i omvisergjerninga et yrke å falle tilbake på, når fotballkarrieren er over - sånn om tjue års tid?

Det var idet VIF-følget passerte Grieghallen at noen sperra øynene på vidt gap.

- Her ble eg voksen, mente Gudmund.

- Så du mener at du ... første gang ... der inne?!

- Ja, her ble eg konfirmert!

Det ble undertegnede også her om dagen, om enn i overført betydning. Som vanen er dagen før kamp, var jeg dommer - i en ganske mystisk øvelse, når sant skal sies. 3 x 4 minutter. Først en mix av volleyball og håndball, der det utelukkende er lov å score med hodet. Så en blanding av håndball og fotball, der det også er lov å score på volley. Til slutt en-touch langs bakken, der det er lov å score sånn som det måtte passe seg.

Det ligger vel i korta at regla her er noe ... diffuse. I praksis betyr det at jeg bestemmer reglementet, helt suverent, hele tida - og jeg har fortsatt til gode å blåse én gang uten at noen protesterer. Men nå rant det over - for Hirschfeld, Dawda og Lars Iver. De spilte i blått, og etter at jeg høyt og tydelig proklamerte "gull ball!", fløy de på meg som et trehoda troll!

Og de nøyde seg ikke med å legge meg i bakken; slikt skjer jo i de beste familier. Nei, de løfta meg opp på sine sterke armer - og pælma meg regelrett ut av banen! Over gjerdet! Pladask på magan!

Verst av alt: Ordensmakta, representert ved et politikammer øverst i Groruddalen pluss en bråta andre vitner, var som vanlig til stede på treninga. Uten å løfte en finger!

Og sånt kaller seg pol'ti? Er det rart lommetjuver, narkoselgere og annet rakkel får herje fritt i denne byen?

Fotballtrenere kan ha mye rart for seg. Etter fredagens tap for et åpenbart mye bedre fotballag, gjør Vikingtrener Åge Hareide et oppsiktsvekkende forsøk på å ta eiendomsrett i Sutrepokalen.

Etter at han ifølge journalisten ikke hadde "problemer med å sette Andresen på plass om hvordan Vålerenga opptrådte defensivt", sier han til VG nett:

"Han (Martin Andresen) må se at dette er helt bevisst. Det er viktig at vi får ta de overgangene."

Hmmm ... Jeg har vridd skallen for å finne ut hva Hareide egentlig mener, men uansett hvordan jeg snur og vender på det, lander jeg på denne konklusjonen: Vikings trener mener det er feil at VIF-spillerne gjør forsøk på å stoppe motstanderens muligheter til å sette i gang farlige kontringer.

Så blir det et frispark her og der, og et gult kort her og der - men er ikke dette nettopp bevis på at Engas soldater opptrer ifølge regelboka? For frispark og gule kort er vel en del av fotballens regelverk?

Jeg tør ikke tenke meg hva som hadde skjedd, om en eller annen i Barcelonas garderobe hadde sagt at laget ikke burde "bevisst" stanse overgangsmuligheter med "ufine" metoder! Alt jeg veit, er at veien ut av den samme garderoben ville vært historisk kort!

Det var noe sånt vi snakka om i vår egen garderobe lørdag morgen, i forkant av restitusjonen. Og det var da Lars Iver Strand på sitt vis nådde historiebøkene - rett og slett ved å hevde at "æ har valgt feil tre ganga, og kun tre ganga, i mitt liv".

Det skal sies at samtalen snurra rundt et spesielt tema, som vi ikke behøver å komme nærmere inn på akkurat her, men likevel. Opptil flere satt igjen med åpen munn, og uttalelsen fikk den stadig vekk like treffsikre dos Santos (tilbake mot Aalesund) til å utbryte:

- Dette er uttrykk for en selvfølgelse på linje med Reka!

 Og da veit alle som kjenner Aalesunds nåværende trener, at da ... er opptil flere grenser sprengt.

I dag skal det handle om ungdommen. Generelt sett er de flinke til å skaffe seg oppmerksomhet, men i den siste tida har en av dem utmerka seg spesielt.

Det begynte med at Gudmund Taksdal Kongshavn lånte keeperhanskene til Lars Hirschfeld - uten å spørre om lov. Han sendte riktig nok ei tekstmelding - "kan jeg låne hanskene dine i kveld, Lars?" - men den rakk Vålerengas førstekeeper aldri å besvare, før hanskene lå i reisebagen til Gudmund!

Ingen kan bli overraska over at det skandaløse lånet utløste krav om straff, og siden hanskenes eier også er sjef for botkassa - ja, så gir vel svaret seg sjøl? Men Lars var i det gode lunet, og ga Gudmund en sjans til å unngå ei riktig så tung bot. Jeg har fått forbud mot å gå i de aller dypeste detaljer, men kan røpe så mye som at Gudmunds håp lå i å opptre som vokalist - en sang som skulle framføres stående, oppå massasjebenken, foran en samla tropp, i et antrekk de fleste kinogjengere forbinder med en viss Borat.

Opptrinnet ble i sin helhet foreviga - til tonene av "In the jungle/The mighty jungle/The lions sleep tonight", med A-laget som korgutter; a wimmawa, a wimmawa, a wimmawa osv. Det er mulig for VIF-TV å søke om visningsrett, men det meste tyder på en slik søknad vil ende i avslag.

Men på botfesten ... Der, har nok unge Taksdal Kongshavn ingen mulighet tilå slippe unna disse reint ut sagt fantastiske bildene! Vi snakker legendarisk VIF-historie, intet mindre.

Har likestillinga stått bom stille de siste 50 åra? Eller er det sånn at det nå har blitt helt omvendt - at det er herrene som kommer dårlig ut?

Jeg husker ærlig talt ikke innledninga til samtalen. Uansett - på et eller annet vis kom vi inn på kjønnskampen. Jo, nå husker jeg det; det handla om hvordan jeg skulle få gjort reint i huset, etter å ha vært utsatt for vannlekkasje. På egne vegne mente jeg det kom til å ta tid ... før leiligheten min var i orden.

- Hva med å skaffe seg et kvinnfolk i huset? var det noen som mente. Hvorpå Lars Iver var krystallklar:

 - Glem det, Rønsen! Kvinnfolk i dag krever at det er VI som skal støvsuge og vaske gulv! Men er det DE som går ut i snø og slaps og regn for å bytte dekk på bilen? Som måker snø? Det eneste som har skjedd med den såkalte likestillinga de siste 50 åra er at mannfolka skal gjøre husarbeidet, i TILLEGG til å gjøre alt det vi har gjort gjennom generasjoner!

Det er tyst som i grava rundt oss. Freddy dos Santos, Doffen og André Muri opptrer for en sjelden gang som en blindt, umælende trio. Kanskje tror de ikke helt hva de hører? Jeg flirer i hvert fall, idet jeg manner meg opp til en replikk:

- Ikke skjedd noen ting? Det er vel mulig at kvinnfolk i dag er en SMULE mer delaktig i arbeidslivet enn hva den gjennomsnittlige husmor var på 50-tallet?

Lars Iver drikker kaffe, og tenker seg om:

- OK. Det er mulig jentene har begynt å jobbe LITT mer enn for 50 år siden.

Trioen inne i hjørnet ser bestemt ned i gulvet, men til slutt bryter Freddy tausheten:

- Nå skjønner jeg plutselig veldig godt hvorfor Lars Iver bor aleine ...

Jeg tolker det som så, at det ikke er helt sikkert uttrykket "det er vel mulig kvinnfolk i dag er SMULE mer delaktig i arbeidslivet" ville gått rett hjem i det dos Santos'ke hjem. Det kan rett og slett hende at Ingrid hadde et og annet hun ville ha sagt i sakens anledning.

Jeg snur, går mot fysio-rommet, og sier noe sånt som at "det er noe viktig jeg må få orden på". Det er da Lars Iver finner tida inne for noen sannhetens ord:

- Om det er livet ditt du skal få orden på, Rønsen, så bare glem det! Det er alt for seint!

Forberedelsene er i gang på Valle for at Freddy skal få en proper tilskuerplass under neste års treninger.

En fast gjeng som varierer mellom fire-fem og åtte-ti personer fører et dagligliv som gjør det naturlig å være vitne til å så å si alle treningene. Dem om det, hadde jeg nær sagt. Men faktum er at de koser seg, der de sitter på den lille trammen utafor caféen ved det gamle klubbhuset. Skravla går, og de får vel ærlig talt ikke med seg så mye av det som foregår ute på feltet (bortsett fra når undertegnede kommer til å gjøre en sjelden feil).

Etter onsdgstreninga stoppa Freddy dos Santos opp for en hyggelig prat. Om det skjedde spontant eller var utslag av et planlagt stunt skal være usagt, men han fikk i hvert fall spørsmålet:

- Freddy, neste år, når du skal sitte her sammen med oss hver dag - vil du ha plaketten med navnet ditt i bronse eller messing?!

Svaret kom kontant: - Messing!

Så spørs det hva hans nye arbeidsgiver, TV 2, mener om at den nytilsatte aldri kan jobbe i tidsrommet 10.30-13.00. Men det ordner seg sikkert det, også - slik det pleier å ordne seg for dos Santos. Skulle forresten bare mangle - med alle sine svakheter, er han er tross alt mannen som kan skilte med flest toppseriekamper for Vålerenga.

Jeg gjør mitt beste i kaffebaren, men har av mystiske årsaker likevel langt igjen til sekser på terningen.

Det handler fortsatt om et gammelt og tapt veddemål, men jeg har liksom innfunnet meg med det faktum at det har falt i mitt lodd å skulle fôre garderoben med kaffe hver morgen. Mine tjenester har faktisk blitt så populære at stadig flere melder seg på kundelista.

Her om dagen kommer jeg således plystrende ned med ikke mindre enn ti kopper rykende varm, nykokt kaffe - og jeg kan ikke dy meg:

- Snakk om den fødte butler! Nå kan jeg vel sies å være ferdig utdanna?!

Klappsalvene og heiaropene står ikke akkurat i taket, og spesielt Morten Berre rister intenst på hodet. - Hvorfor ikke, Berre? spør jeg. - Hva er det som gjør at jeg ikke er en butler par excellence?

- Svaret er enkelt. Du prater for mye.

Bedre resultat får jeg ikke når jeg går løs på sveisen til Stefan Strandberg; den som så U-21-landskampen så en hippie ute på gressmatta. - Hva skjer med sveisen? spør jeg. - Er det ikke snart på tide og ....?

Jeg blir sjokkerende abrupt avbrudt:

- Hvem er det som spør?! Du ser jo helt jævlig ut!

Men hadde gutten klipt seg til festforestillinga mot Start? Yes, indeed he had!

Viktigere - nå følger vi parolen til min gamle pappa: - Husk det, Arild, at Vålerenga har alltid vært et høstlag!

Korrekt, og nå går vi for medalje.

Det oppstår ofte språkdebatt i garderoben - sånn blir det gjerne når folk kommer fra alle kanter av landet og opptil flere kanter av kloden. Men kan Doffen noen gang komme til å snakke sånn som de gjør på Frogner?

Denne gangen begynte det med en samtale mellom undertegnede og Lars Iver. Mitt enkle utgangspunkt var at språket, spesielt det muntlige, utvikler seg etter hvem man vanker sammen med, og hvor man bor. Strand mente han ikke hadde forandra en tøddel på sitt språk siden oppveksten i Salangen (eller hvor det er), men holdt døra åpen for at han kanskje hadde begynt legge til et "han" - han Freddy - eller om det kanskje var omvendt, altså at han hadde slutta med å si "han"; jeg husker ikke helt.

Hvordan det var eller ikke var, så pekte jeg på Doffen, som satt i egne tanker, og sa: - Han der, han kan i hvert fall aldri i verden begynne å snakke sånn som Oslofolk gjør, enten vi snakker øst- eller vestkant - ikke om han så bor her i 100 år!

Vår svært oppvakte kaptein brukte tre sekunder på å sette seg inn i debatten, og hadde svar på rede hånd:

- Heisann! Heisann!

Korrekt, Doffen. Den går hjem, ikke minst på Montebello!

 
HEISANN, HEISANN: Doffen passer inn også på Montebello? (Foto: Eirik Førde/Digitalsport)